Det beste Graset - Eventyr av CD

Her er da et lite nynorsk eventyr om 3 kyr som sloss om å få den store flotte oksen^^

PS: Må advare, er på nynorsk, men må jo skrive litt på bloggen her på noen fler av de 3 skrift språkene som vi har i landet enn bare bokmål(norsk). Så her har vi da litt til dere også, Da jeg hører noen prate nynorsk så tenker jeg på bygda, det er jo tros alt samling av bøndenes dialekter. Så her kommer da et lite egenkomponert bonde-eventyr:

Det beste Graset

Det var ein gong 3 kyr Lill ,Lone og Stine.  Dei budde fredsumme på ein gard gikk rundt på garden og trauet og åt gras, koste seg, ble mjølka og levde livets glade dagar i harmoni. Dei levde utan store uroar. Så ein dag kom det ein stor, vakar og kjekk okse innom og ble bustad på garden. Alle 3 av dei unge kyrkane ville vera med den kjekke oksen. Så begynte dei og krangla innimellom sei om kven som skulle få han.  Men da tok oksen leiinga og sa:
- Den av dykk som klarer og finne meg det beste graset og ete. Den vil eg ta. Den skal få stå ved sidan av meg i båsen, og  vera mitt kyr.

Da dei hørde dette ble Lill og Lone veldig ivrig. Lone gjekk austover for å finne det beste graset, fordi det var langt på jordet, og hadde fått masse sol og det var veldig open trudde ho. Det var langt og gå, da ho en endelig kom der var det langt på kveldinga, og hu la seg å sove natta over. Da ho vakna dagen etter smakt ho på graset og ho smakt at det var tørt, fordi det ikkje var noe elv eller vann som gav det vann i nærleiken. Det var helle ikkje noko mye næring i graset sidan det låg utanom skauen. Da ho ble skuffa gikk hun tilbake til båsen sin tung til sinns for å bli mjølka av arbeiderane på garden.

Da var det Lill sin tur gikk ho vestover for å finne det beste graset. Bort ved skog kanten ved en elv så var det noe gras som så forholdsvis bra ut lika ved skog kanten. Ho tenkte at med elve vatten og næring frå skogen burde jo graset her vere godt. Da ho hadde gått, langt om lenge, men ikkje så alt for mye lenger enn langt så kom ho til plassen ho hadde sikta etter. Men det hu ikkje tenkte på var at det var noko meir skau enn ho hadde trudd, så graset hadde ikkje fått nok sol. Dyster til sinns måtte hun også giv op, så etter å sove natta over gjekk ho også tilbake til garden for å bli mjølke.

Da det var Stine sin tur til å finne beste graset så viste ho ikkje kor hu skulle gå, så ho bare tusla rundt huset. Ho var ikkje sånn som likte å oppdage ny plassar, hu lektas best hemma i garden sin, den gode gamle garden der ho hadde vekst opp og levd hele livet og graset ho alltid hadde spist. Da ho bare gjekk der og ante fred og ingen far kom Lone og skubba borti ho og sa:

-          Skal du ikkje ut å finne bra gras? Skjønner eg, han vil jo aldri i vera ha deg, så lat som du er, du er jo aldri utan for garden!

Stine bare gjekk vidare vi trivdas på garden og ville ikkje ut av den der ho viste alt var bra nok. Da Lill kom heim frå sin gras-jakt så var ho like frekk som Lone. Så da ho bare gjekk å tusla så hu der kvår gard folket kastet matrestar og drikkerestane sine, så rand deg også masse vatten, og solen skeinte fint der like ved. Bort ved der hun nå så, var det ein liten plass ikkje stor, men stor nok til at graset vågst fint. Ho gjekk bort og smakt, det smakte perfekt, alle faktorane var på plass! Så hu tusla stille og beskjeda bort til oksen og sa hu hadde funne godt gras.  Da han ble med Stine og smakte på graset var han heilt einig. Det var det perfekte graset, og det var på garden. Så han trengte ikkje å gå langt for det. Da fikk Stine båsen ved sidan av oksen, og de fikk kalvar saman og levde lykkelige alle sine dagar.

Moralen i dette eventyret var at det ikkje alltid er beder gras på ander sidan av gjerde.