Hva er galt med meg som aldri har vært en som har sett meningen bak å spille tv-spill/spill når alle andre gjør det?
Hva er galt meg meg som heller vil være ute enn spille?
Hva er galt med meg som heller vil reise mer billig enn en luksus reise?
Hva er galt med meg som er student og ikke full hver helg?
Hva er galt med meg som ikke ser meningen bak å regelmessig drikke seg full?
Hva er galt med meg som ikke klarer one-night-stands?
Hva er galt med meg som heller vil ha et forhold ut i fra en vennskapelig relasjon enn et forhold ut i fra fylle sex/hook-up?
Hva er galt med meg som har moralske sperrer i fylla, som ikke blir en annen person hver gang jeg drikker?
(jeg tenker ikke negativt om folk som gjør det, det er deres valg.)
Hva er galt med meg som ikke liker fotball?
Hva er galt med meg som ikke er fan av ballsport?
Hva er galt med meg som heller vil drive med sport enn spiller sport?
Hva er galt med meg som ikke har et lag å heie på?
Hva er galt med meg som ikke klarer å prate om hvordan jeg egentlig har det til alle og en hver?
Hva er galt med meg som ikke ser meningen med reality/såpe show?
Hva er galt med meg som liker med læring, enn festinga på høyskole?
Hva er galt med meg som har ketchup på taco?
Hva er galt med meg som ikke spiser frukt og grønnskaer eller bær?
Hva er galt med meg som heller vil reise og leve livet som eventyrer enn å binde meg til å kjøpe hus?
Hva er galt med meg som ikke søker kjælighet i det indre enn å søke det fra andre? (heller "Amor a soi" enn "amor proper" som Jean-Jacques Rousseau ville sagt det)
Hva er galt med meg når jeg ikke klarer å prate om hvordan jeg egentlig har det med noen enda?
Hva er galt med meg når jeg ikke klarer å gråte?
Hva er galt med meg som bryr meg mer om at jeg skal ha levd før jeg dør enn om når jeg dør?
Hva er galt med meg som heller vil dø ung enn å eldres og ble gammel?
Hva er galt med meg som heller vil ha ei å reise med enn å ha ei å gro fast med?
Hva er galt med meg som heller lever selv enn å bruke livet på å søke etter noen å leve det med?
Dette var en litt personlig start på innlegget, men det jeg tenkte å her gå dypere innpå er da identitets dannelse. Mange tenker at bare de kommer igjennom puberteten med gode venner, så vil livet være perfekt. Bare jeg blir et yrke hvor jeg tjener bra så blir livet perfekt, bare sjefen forfremmer meg så blir livet perfekt. Bare jeg får meg det perfekte huset så blir livet perfekt. Bare jeg finner drømme dama så blir livet perfekt, bare jeg får meg ligg i helga så er livet perfek. Mange har med andre ord et mål de skal nå, så kan de, som de sier i eventyrene "leve lykkelig alle sine dager".
Der må jeg nok skuffe/glede deg. Samfunnet er ikke sånn lenger. Det er ikke noe lykkelig slutt.
Dagens sannhet: du lever, så dør du.
Eneste du kan gjøre noe med er hvordan du lever. Vil du gå igjennom levet å prøve å oppnå andres forventninger om hvordan livet skal leves?
Eller vil du danne ditt eget liv?
Som jeg hørte en plass: "Bryt reglene, ikke loven, men reglene". Her er det ikke ment at du skal bryte de nedskrevne lovene, og jeg oppfordrer deg ikke til å bryte skolen din sine regler eller andre instutisjons regler!
Når du er på en plass, f.eks skole/kino/bibliotek, så er det spesifikke regler du skal følge da du er der.
De reglene jeg anbefaler deg å bryte der de normene som din sosiale omkrets setter på deg. Vær den du er, og likesinnede vil komme til deg, ikke forandr ALT ved deg selv for å passe inn i en gjeng som du ser på som "kule".
Dersom du er deg selv, så vil de som aksepterer/tollerer deg som deg selv bli igjen, og med tiden, som du forandrer/utvikler deg, så vil ny mennesker gå inn. Og kanskje noen av de gamle vil bli borte.
Som Heraclitus så kjent sa: "The only thing thats is constans is change". Livet vil ikke alltid være som det er nå, det vil alltid være i forandring, du vil alltid utvikle deg.
Det heter seg at dannelse er en prosses, ikke et mål. Den første definisjonen av dannelse som jeg lærte meg var: "Dannelse er internalisering av samfunnets normer" Men samfunnet, og ikke minst kulturen og subkulturen som du er en del av er ikke konstand, det er få som er i helt samme subkultr livet ut. Dermed må også dannelses prossesen være i forandring siden en av variablene i dannelse er i stadig forandring.
Av denne grunn så er det ingen vits å streve for hardt å tilpasse seg de rundt deg. Er du bare "deg selv" nok, så vil de som godtar og tollerer deg bli igjen. Resten vil av sitt eget valg forlate for å søke sitt eget.
Som forskning sier, så varer et vennskap i snitt 7 år, noen varer da livet ut fordi dere har noen så sterke likheter/forbindelser som hele tiden drar dere tilbake til hverandre. Men de fleste kontakter du har nå kommer du neppe til å ha da du forlater denne verden. For ikke lev for å gi andre gleden av ditt liv. Du er deg selv unik. I følge definisjonen over, så er du deg selv unikt dannet blant annet av de forskjellige subkulturene du har vært innom i løpet av din dannelses prosses.
Dersom du syns "dannelses prosses" høres ut som for abstrakt ord, så er det et som blir brukt mye mer i daglig tale: "Livets reise".
Livet er en reise.
Jo før du innser at livet er en reise uten mål, jo desto før kan du begynne på din livs reise.
Denne reisen må ikke være lang i mil, men den bør være lang i erfaringer.
For det finnes mange forskjellige svar på meningen med livet, men dersom du har et motargument til denne så skrik ut:Meningen med livet er å leve det.Så dersom du går rundt å tenker "hva er galt med meg", så er det like galt mye galt med deg som det er galt med meg dersom du syns noe av det jeg skrev over er helt absurd.
Det finnes ingen annen fasit svar på hvem du er, eller hvordan du skal være enn hva du skriver selv.
Det er du selv som må danne ditt eget liv.
