Jeg vil jeg vil jeg vil jeg vil, til verdens rommet.
Se den verden som er der ute, og ikke minst se hvor liten vår verden egentlig er. Så hvor idiotisk det er at den menneskelige rase ikke er mer forent enn vi er, se inn i fremtiden ved hjelp av å skue det samlede nåtid.
Jeg vil jeg vil jeg vil jeg vil ikke leve hele livet limt til denne lille jord kula omgitt av nitrogen, oksigen (og snart litt for mye CO2).
Jeg vil kunne se oss selv som rase på perspektiv.
George Herbert Mead har teorier om noe som vi kan sammenligne dette, bare at han så på individ perspektiv. Han mente at for å se oss selv, så måtte vi se oss selv i forhold til andre. Dette er også refertert til som speilings teori.
Vi, mennesker, som rase, burde være kapable til å se oss selv som noe som er forent.
Dette var også det forige innlegget.
Vi er allerede på vei der, og jeg håper vi klarer å komme oss dit i min leve tid.
Når vi nå er mange forskjellige land, så er vi ikke så sterke som vi kunne vært.
Dette minner meg om et nytt pedagogisk eksempel, som faktisk er en liten historie.
Om klassen som plutselig ble nøtt til å samarbeid på tvers av ulikhetene, men de mente at de var sterke nok til å klare det selv, alene.
For å bevise for elevene hvor viktig samarbeid er på en metaforisk måte, så ba hun alle elevene om å ta med 2 små kvister til første timen neste dag, de skulle være identiske.
Hun ba de legge den ene kvisten på kateteret, den andre skulle ligge på pulten deres.
Da alle elvene hadde lagt sin kvist på kateteret, så gikk hun rundt å knakk kvistene til alle i klassen.
Så tok hun opp haugen med kvister som lå på kateteret, bandt de sammen med en hysing. Så spurte hun klassen: "Hvem tror jeg klarer å knekke dere alle når dere står sammen?"
Så tok hun tak i bundten, prøvde alt hun hadde med å knekke den, men de ble bare bøyd og kom tilbake som tideligere da hun slapp opp igjen.
"Sammen er vi sterke, alene kan alle knekke oss. Husk dette neste gang vi skal samarbeide."
Dette er noe jeg syns vi bør huske på, ikke bare i en gruppe på et dusin, eller i en by, eller et land, eller verdens del, men vi må bli flinkere til å se opp fra individnivået.
Et land kan knekke lett, enten av andre land, folket eller av seg selv, klarer vi å samle oss, så står vi sterkere. Spørsmålet er om vi klarer å dempe matteuseffekten(de rike blir rikere, fattige blir fattigere) å finne en balanse, et likeverd?
Før forskjellene blir for stor og vi ødelegger oss selv.
Vi ser start på begge deler med FN, internasjonale hjelpe orginasjoner, menneskerettighetene osv, det er en start.
Vi ser også en start på det motsatte, med internasjonall terorisme.
Hvem vil vinne?
Hvordan tror du fremtiden ender opp?
Kommer vi til å forene oss selv, eller komme vi til å forene oss selv?
Jeg tror og håper at vi får svar på dette i min leve tid. En 4.verdens krig, eller en vakrere fremtid enn vi kan forestille oss?
Som jeg startet dette innlegget uten noe råd tråd med, så vil jeg til verdens rommet.
Grunnen til at jeg nevner det i dette er at ved å se oss selv, som de små maurene vi er på hvor ball, så kan vi få bedre forståelse av at vi er en enhet, til tross for mindre forskjeller som vi må lære oss å se, forstå, respektere ved hjelp av et kultur relativistisk syn.
Min grunn til at jeg vil til verdens rommet er ikke for å forlate jorden for godt, men for å kunne reise tilbake igjen.
En kan ikke reflektere seg selv fulstendig før en har noe å reflektere i mot.
Hadde du vist hva "jeg" var, dersom du aldri hadde komunisert med noen andre?
Min grunn til at jeg vil til verdens rommet er ikke for å forlate jorden for godt, men for å kunne reise tilbake igjen.
